Matguide til Alicante

La oss være ærlige: både lokale og besøkende kommer hit for risen. Og ikke hvilken som helst ris heller — glem paella fylt med sjømat og chorizo, det er nesten et lokalt sakrilegium. Risen her følger sine egne regler og sin egen timing. Arroz a banda er den udiskutable klassikeren: fisken kokes for seg selv («a banda» betyr «for seg») for å lage en kraft som er ren umami, og risen suger til seg denne kraften, slik at man vipper opp hver siste dråpe med brød.

Men det stopper ikke der. Det finnes arroz con costra, en perle fra Vega Baja som Alicante også gjør krav på, toppet med sammenpisket egg som bakes til det danner en gyllen skorpe. Det er ikke en hverdagsrett — den er rik — men på en festdag, i et landsted eller en tradisjonell restaurant nær El Palmeral eller Palamó, er den verdt hver eneste bit.

Det handler heller ikke bare om ris: dette er en fiskeriby, med et marked som får inn fersk fangst hver dag. Quisquilla-reker, små og nesten gjennomsiktige, kokt akkurat riktig i sjøvann, smaker av sjøsprøyt og havn — man finner dem på enhver markedsbod rundt Mercado Central. I sesong, rundt sommeren, serverer enhver bar dem med en skvis sitron, og det er alt de trenger.

Så har vi coca amb tonyina, det tradisjonelle forspillet til Hogueras de San Juan-festen, selv om den spises hele juni og juli. Tenk deg en tynn, sprø bunn, nærmere pizzadeig, men annerledes, toppet med langtidskokt tunfiskbuk og løk, pinjekjerner og noen ganger et snev av paprikapulver. Tradisjonen sier at man spiser den med ferske fikener («bacores»): en søt-og-salt kombinasjon som er vanskelig å slå.

Og til slutt, turrón. Ja, turrón — det er ikke bare noe man spiser til jul, uansett hva assosiasjonen i hodet ditt sier.

Én til du ikke bør gå glipp av: Alicantes «olleta», en beskjeden, mettende gryterett, perfekt for de kjøligere høst- og vinterdagene.

I Alicante er ikke frokosten bare noe man spiser for å bli mett; det er et ekte ritual. De fleste lokale spiser den stående ved disken, tidlig om morgenen. Mellom klokken åtte og halv elleve, spesielt rundt El Pla eller nær Mercado Central, er barene fulle — et kor av stemmer og klirrende kopper.

Hva bestiller folk til denne daglige seremonien? Klassikerne, selvfølgelig. Café con leche (kaffe med melk) er konge. Vil man ha noe kortere og sterkere, går man for en cortado. Til å dyppe er tomatristet brød med olivenolje det opplagte valget — enkelt, men skuffer aldri. Oljen er alltid lokal, fra provinsen, noe som gir den sin egen aroma og smak.

Så har vi churros med sjokolade. Ikke noe man spiser hver dag, siden et balansert kosthold også teller, men innimellom er det en godbit man bør unne seg. De gode, laget ferske på en gammeldags churrería som lukter kanel og sukker fra hjørnet, er sprø utenpå og myke inni. Sjokoladen bør være tykk nok til å feste seg til churrosen og etterlate rot i ansiktet.

Et vennlig tips til besøkende: ikke be om en «kontinental frokost» her. Vår er mer autentisk og forankret i tradisjon. Ikke tenk for mye på valget heller — det er enkelt: kaffe, ristet brød og kanskje noe annet hvis man har lyst. Bare velg det som frister, og la deg rive med av summingen og lukten av fersk kaffe.

Det som ser ut som en enkel frokost, er faktisk en av bærebjelkene i hverdagslivet i Alicante.

Her i Alicante er formiddagspausen ikke en lett matbit for å lure magen — det er nærmest et ritual. Mellom elleve og ett fylles barene helt opp. Man ser bygningsarbeidere fortsatt dekket av gipsstøv, kontoransatte i tilpassede jakker og pensjonister med avisen under armen, alle rundt samme bord, deler latter og, viktigst av alt, almuerzo (formiddagsmåltidet).

Hva holder alle gående resten av dagen? Noen klassikere svikter aldri. Grillet blekksprutsandwich er en institusjon, servert med mild majones eller, for de modige, hjemmelaget allioli. En annen fast innslag er rundstykket med filet og paprika, enkelt, men alltid tilfredsstillende.

En vanlig feil besøkende gjør, er å bestille kaffe på dette tidspunktet. Man kan, ingen stopper deg, men det er ikke helt i tråd med almuerzo-ånden. Her er det vanlige valget en liten øl, iskald med litt skum på overleppen, eller et glass lokal hvitvin hvis man vil ha noe mer forfinet.

Ikke forvent fancy innredning — dette er ekte arbeidermat. Barene er enkle, formica-bord med arr fra gamle slag, solide stoler som har overlevd tiår.

Ett minne som oppsummerer det hele: en bar i bydelen San Blas, av typen som lukter historie og stekt mat.

Ris til lunsj ligger i vårt DNA. Det er ikke bare enda et måltid — det er et ritual som, mellom halv to og halv fire, får byen til å stanse opp. Dette er ikke mat man sluker og løper videre med; den skal nytes, korn for korn.

Arroz a banda er en skoleboksklassiker, helt viet havet uten distraksjoner. Navnet betyr «for seg»: fisken kokes separat for å trekke ut all smaken i en kraft, og det er den kraften som koker risen. Resultatet er en klebrig ris med havssmak som smaker som selve fiskemarkedet.

Så har vi arroz del senyoret — bokstavelig talt «herrens ris» — for den som ikke vil skitne til fingrene. All sjømaten i den (reker, blekksprut, sepia) kommer allerede skrelt og skåret, klar til å spises med bare gaffel.

Og for noe mettende, arroz con costra: bakt i ovnen med pølse og kjøtt, avsluttet med et lag sammenpisket egg som stivner til en gyllen skorpe. Det er en rett som varmer en innenfra — ikke akkurat lett kost, så den passer bedre om høsten eller vinteren, med mindre man er en ekte lokal som ikke lar seg affisere av varmen.

Fideuà, selv om det teknisk sett ikke er ris, har også vunnet sin plass her — risrettenes fetter, laget med korte ristede nudler som suger opp all smaken av sjømaten. Tradisjonen sier at man spiser den rett fra pannen med en treskje: en felles opplevelse.

Og så det store øyeblikket, den hellige gral for enhver riskokk som fortjener saltet sitt: socarrat, det sprø, karamelliserte laget som fester seg til bunnen av pannen.

Kysten her er kjent for arroz a banda og saltet fisk som vil blåse deg av banen — det vet vi alle. Men fjellene i innlandet forteller en annen historie: mettende, skjematmat-smaker og tradisjoner man kjenner i hver bit. Der havet ikke rekker, lages rettene av det landet, tørrjordbruket og gårdsplassen gir.

Innlandsmat betyr pericana, en fjellandsby-klassiker man finner på enhver taverna i Sierra: strimlet tørket torsk, tørkede røde paprikaer, rikelig med ekstra jomfru olivenolje og lilla hvitløk, alt mast sammen for hånd.

Det finnes også pebrereta, lik pericana men med ristede tomater og røde paprikaer — mildere og søtere, et godt utgangspunkt for disse kraftige smakene. Man finner den på barer rundt Alcoi eller Cocentaina, ofte som en tapa til øl. Og giraboix, en rett med mangold og kikerter født av et sparsommelig spiskammer.

Tørrjordbrukskjøkkenet, det fra fjellene, er det motsatte av kystkjøkkenet.

Og ikke tro at denne maten kun passer for kalde dager.

Når Alicante snakker om havet, tuller det ikke. Quisquilla-reken fra Santa Pola er noe man må smake for å forstå: liten, men full av karakter, søt, spises i håndfuller, og smaker akkurat som havnen. Størrelse er ikke poenget — tekstur og smak er det.

Tørket blekksprut forvirrer alle som ikke er herfra — stiv, nesten som et dekorasjonsstykke. Men lokale som har spist det siden barndommen, hos bestemor eller på en hvilken som helst taverna i El Pla, vet at det er en delikatesse. Et lite stykke grillet med en skvett ekstra jomfru olivenolje er alt det trenger.

Grillet blekksprut (sepia) er en annen lokal stift, til stede på enhver strandbar- og bysentrum-meny nær Explanada. Fersk, tilberedt akkurat riktig, med hakket hvitløk og persille — den typen rett alle bestiller til å dele og deretter angrer på at de ikke bestilte en helt for seg selv.

Villfanget dorade eller havabbor, grillet hel med hodet på, er et annet must — ekte havssmak, ikke oppdrettsfisk. En enkel skvett olivenolje og kanskje litt patatas a lo pobre ved siden av er alt som skal til.

For å virkelig forstå alt dette, besøk et av fiskemarkedene — Santa Polas ved daggry, med sin auksjon og yrende liv, eller det ved havnen i Alicante, eller Mercado Central i sentrum, et tempel for lokal mat.

Det handler ikke bare om å spise; det handler om hele prosessen, respekten for råvaren fra hav til tallerken.

For lokale med lang fartstid er Mercado Central langt mer enn et sted å fylle kjøleskapet; det er det sanne hjertet av byens matscene, utgangspunktet for alt godt som havner på tallerkenen. Dra tidlig, når solen så vidt har kommet opp over Postiguet, og lukten av hav og landsbygd allerede fyller luften.

Etter et par runder — nesten obligatorisk — og en smak av lagret ost eller hjemmelaget pålegg på en bod, innser man at markedet er en egen verden, ikke bare for den daglige handelen. Diskene spredt gjennom gangene, inne og ute, er uimotståelige ved lunsjtid: grillede røde reker, calamares a la andaluza, og til slutt en kald horchata eller en hjemmelaget is.

Stemningen på det tidspunktet er rett og slett uslåelig.

Men vær advart: markedet følger sin egen tidsplan, og hvis man ikke følger med, kan man gå glipp av noe.

I Alicante er saltet fisk (salazones) mer enn en vane — det er nesten en religion, nytt på enhver bar verdt saltet sitt rundt sentrum, Barrio eller Plaza de Gabriel Miró. Denne eldgamle måten å salte fisk på, brukt av generasjoner før kjøleskap fantes, var en gang den eneste måten å bevare mat på.

Mojama (saltet tunfiskfilet) er et must: presset og saltet tunfiskfilet, skåret nesten papirtynt og servert med en rikelig skvett lokal ekstra jomfru olivenolje. Noen tilsetter ristede marcona-mandler fra Mercado Central for sprøhet, men den er like god alene.

Så har vi capellán, en enklere fisk, men med en smak som slår hardt til — torsk eller blåhvitting tørket i solen på hustak eller gamle gårdsplasser i Raval Roig, hvor den salte sjøluften gir den et eget preg.

Den spises benfri, smurt på en skive landbrød med revet tomat fra de lokale hagene. En kjenner ville kombinert den med tynt skårne vårløk og en god skvett olje — kraftig, autentisk smak som tar deg rett tilbake til gamle Alicante.

Saltet fisk er så dypt forankret i lokal identitet at den dukker opp ved enhver fest. Hva ville en barraca under Hogueras-festen vært uten en tallerken mojama, rogn og capellán ved siden av sangriaen?

Og så har vi klippfisk, et eget kapittel i det lokale kjøkkenet.

Tapas her er nesten en livsstil. Ikke forvent store, blinkende «TAPAS»-skilt — de er rett og slett der, på disken, klare. Noen steder endrer aldri sine signaturbiter; andre roterer menyen slik at man alltid har en grunn til å komme tilbake.

Ikke forvent samme tapa overalt — hver kokk har sin egen stil. Men noen klassikere svikter aldri, som montaditos: små, varierte, perfekte for å smake litt av alt uten å overdrive.

En vanlig feil blant besøkende er å behandle en tapa som en hovedrett. Her er den ment for nasking, deling med venner, sammen med en kald øl eller lokal vin. Ingen grunn til å bestille tre eller fire bare til seg selv — én eller to, smak, og hvis man liker det, bestill flere eller gå videre til neste bar.

Ikke bekymre deg hvis et sted har en kort tapasliste; noen ganger er de enkleste, mest tradisjonelle de beste, og servitøren vil gjerne anbefale det som er ferskt den dagen, spesielt sjømat.

Timing betyr noe her også: glem tapeo klokken fem om ettermiddagen med mindre du er på et svært turistisk sted.

Alicante er stolt av sin egen mat — arroz a banda, olleta, fideuà — men lokale elsker også et godt festmåltid fra andre spanske regioner. Galisisk mat er en klassiker her: pulpo a feira, mør blekksprut med paprikapulver og olje, gjort riktig på flere barer rundt El Pla.

Galisisk empanada, enten med tunfisk, kjøtt eller kamskjell, med sin flakete deig og rikelige fyll, er perfekt å dele ved bordet eller ta med hjem til middag. Flere bakerier rundt Campoamor og Carolinas har mestret oppskriften, selv om de ikke er galisiske.

Så har vi baskisk mat — pintxos med farge og smak på rekke langs en disk nær Mercado Central eller rundt Castaños. Å gå gjennom dem én etter én, smake litt av alt, er en opplevelse best nytt sakte med en kald øl eller txakoli.

Og txuleta (baskisk ribbestek), grillet til perfeksjon, smelter i munnen. Alicante har ikke den samme siderhus-tradisjonen, men noen restauranter i sentrum eller San Gabriel gjør den rettferdighet, noen ganger servert med lokale markedsgrønnsaker.

Et godt triks for txuleta: spør om kjøttets opprinnelse og hvor lenge det er modnet — det viser interesse og sikrer at man får det beste kuttet som tilbys.

Og andalusisk mat fortjener også en omtale.

Alicante tar middelhavsmat på alvor — ikke bare sine egne retter, men hele universet av smaker fra dette havet, fra Italia til Marokko via Hellas og Libanon. Det som binder dem sammen: sol, ekstra jomfru olivenolje fra de lokale åsene, og godt selskap.

Besøkende blir ofte overrasket over hvor variert tilbudet egentlig er. De forventer grillet fisk og enkle salater, og det er en del av det, men det er mye mer: italiensk mat skuffer aldri, med napolitansk pizza og al dente-pasta med fersk sjømat.

Libanesisk og marokkansk mat legger til enda et lag — kylling-tajine med saltet sitron, hjemmelaget hummus, sprø falafel, forfriskende tabbouleh — smaker som transporterer deg uten en flytur fra flyplassen El Altet.

For noe mer eventyrlig serverer restauranter rundt Rebolledo eller San Vicente del Raspeig ofte autentiske retter, noen ganger drevet av familier som lager oppskrifter gitt videre fra bestemødre. Ikke vær redd for å spørre om spesialiteter utenfor menyen.

De fleste av disse restaurantene, spesielt de mer tradisjonelle, åpner til lunsj og igjen til middag.

Et av de vanligste spørsmålene: hvor mye koster det å spise ute her? Det avhenger av hva man er ute etter. En tradisjonell dagens meny (menú del día) koster rundt 12–15 euro og inkluderer vanligvis forrett, hovedrett, dessert, drikke og noen ganger kaffe.

Tapeo er mer fleksibelt: en rask matbit og en øl for 5–6 euro, eller en skikkelig middag med delte retter for 20–25 euro per person, avhengig av hvor sulten man er.

Ris er en annen historie, og den tas på alvor her — prisen gjenspeiler det. En god risrett går sjelden under 15 euro per person, og med sjømat som rød reke fra Dénia eller arroz a banda ligger den vanligvis på 20–25 euro. Det er husets spesialitet, og den prises deretter.

For en skikkelig risopplevelse, gå til en etablert restaurant med lang fartstid. I høysesong — august, Fallas, påske — bestill bord minst et par dager i forveien, spesielt nær San Juan-stranden eller langs Explanada.

Stekt fisk og sjømat er en annen høydare, spesielt hvis man liker å tørke opp sausen med brød.

Og la oss ikke glemme dessertene.

Alt i alt er Alicante et sted der man kan spise svært godt uten å bli overpriset.

Menú del día er nesten en religion her — ikke hurtigmat, men et ritual man nyter i rolig tempo. Folk setter seg ned rundt halv tre eller tre, sultne etter en skikkelig formiddags arbeid eller en tur til Mercado Central.

Det starter med et valg av forretter: en fersk salat med lokal tomat, gazpacho hvis det er varmt, eller noe varmt som olleta eller linser hvis vinden tar seg opp.

Så kommer hovedretten, den som virkelig metter — ofte ris, siden Alicante av natur er en risglad by; ikke den forseggjorte søndagsversjonen med kanin og snegler, men en anstendig hverdagsris, fuktig eller a banda-stil, spist med ekte glede. Eller en langtidskokt gryte, den typen som lukter som bestemors kjøkken.

Unngå steder som serverer en plastaktig paella og gummiaktig blekksprut.

Hele kulturen rundt dagens meny handler om å sette seg ned, spise rolig og prate.

Når familien er stor og budsjettet stramt, er en alt-du-kan-spise-buffet en redning: man vet prisen på forhånd, og alle spiser det de liker. Alicante har mange alternativer, fra kinesiske og japanske buffeter med berg av stekt ris og sushi av varierende kvalitet, til dyrere middelhavsbuffeter som lover høyere kvalitet.

Når lønner en buffet seg egentlig? Det avhenger av appetitten din og selskapet ditt. Hvis man er med storforbrukere av lite mat, jobber fastprisen mot deg; hvis alle er storspisere og vil smake litt av alt uten at regningen skyter i været, er det din tur.

Alicante har en god del asiatiske buffeter, noen bedre enn andre, spesielt rundt El Pla eller Vía Parque, ofte med en levende wok-stasjon der man velger ingrediensene og ser dem tilberedt ferskt.

Forvent kø i helgene eller i rushtiden rundt klokken 14. Når man har satt seg, blir drikke vanligvis brakt av servitøren — ikke let etter dem ved selve buffeten.

Flere middelhavspregede buffeter begynner også å dukke opp, noe som er en velkommen endring.

Når ettermiddagen roer seg ned i Alicante, etter en god rislunsj og en gåtur langs Explanada med sjøbris, melder søtsuget seg — og denne byen har mange måter å tilfredsstille det på. Den opplagte er turrón, spist hele året, ikke bare til jul: den myke jijona-varianten som smelter i munnen, og den harde alicante-versjonen med hele, sprø mandler.

Når varmen setter inn, fra mai til oktober, redder en sitron-granizado (slush) dagen: kald, syrlig og forfriskende.

Så finnes det klassikerne som smaker som bestemors kjøkken: toña, en søt, luftig bolle noen ganger bakt med et helt hardkokt egg inni, tradisjonell til påske, men spist hele året; eller mona, en lignende idé med et festlig tvist, dekorert med sjokoladefigurer.

For sjokoladeelskere, eller når dagen krever noe varmende, svikter ikke tykk varm sjokolade med ferske churros.

Og iskrem her er ikke begrenset til vanilje eller sjokolade.

Alicantes italienske matscene er sjenerøs. Hvis man tror pizza bare er én ting, venter det en overraskelse: napolitansk pizza, med sin tykke, luftige bunn, er overalt og fotogen, men den tynnere romerske stilen har sin egen lojale tilhengerskare.

Det finnes mer enn pizza også — fersk pasta er en verden for seg selv. Mange av de ekte stedene lager den for hånd, med durumhvete og lokale egg, og man kan smake forskjellen. En skikkelig carbonara, med guanciale og eggeplomme, uten fløte, er en liten respekthandling overfor oppskriften.

For noe mer autentisk er nabolagstrattoriaer et trygt valg — små, uprentiøse steder der man spiser som hjemme. Noen få i Carolinas Altas ruller fortsatt pastaen for hånd hver morgen.

Å spise middag på en terrasse i Alicante er nesten obligatorisk gitt klimaet — kjølige sommernetter, milde vinterkvelder med en lett jakke. En god pizza eller pastarett med et glass lokal vin, mens man ser folk gå forbi langs Explanada eller havnen, er vanskelig å slå.

Hvis man leter etter en av disse skattene, er det verdt å bevege seg litt bort fra de mest turistiske gatene, selv om sentrum fortsatt skjuler noen overraskelser.

Kjøtt tas på alvor her, helt ned til kuttet. Lokale foretrekker gode råvarer, helst over kull — en skikkelig chuletón (ribbestek) med riktig marmorering, ikke gourmet-burger-trenden fylt med garnityr som dekker over smaken.

Grillen er den udiskutable stjernen på mange lokale steakhus, spesielt rundt sentrum eller Ensanche. Vedfyrte griller gir en umiskjennelig, litt røykfylt aroma. Argentinske grillrestauranter har også blitt populære og er ofte fulle.

Steketilstand betyr noe: en skikkelig chuletón bør være rødstekt her, rosa og saftig. Be om den godt stekt, og man kan få et hevet øyenbryn, men de vil servere den slik man vil — man går bare glipp av en del av opplevelsen.

Et tips til besøkende: ikke gå på skilt nær havnen som lover «verdens beste biff» til mistenkelig lave priser. God kjøtt, ordentlig grillet, har en rettferdig pris. Spør slakterne på Mercado Central hvor de selv spiser, eller stol på servitørens anbefaling.

Når suget melder seg, se etter et grillsted med lukten av vedrøyk rett ved døren.

Alicante har blitt en ekte smeltedigel. Det er ikke lenger en overraskelse å gå gjennom sentrum, rundt Castaños eller Mercado Central, og plutselig kjenne en helt annen aroma.

Peruansk ceviche er et høydepunkt — fersk, syrlig av lime, spesielt godt tilberedt rundt Ensanche og Benalúa. Hemmeligheten, som enhver peruaner vil fortelle deg, ligger i «leche de tigre», den sitrusaktige marinaden som blir liggende igjen i bunnen av bollen.

Kinesisk mat har beveget seg langt forbi den gamle tre-delikatesse-risen og vårrullene: noen steder gjemt rundt sentrum eller Carolinas serverer nå dampede dim sum, lakkert and skåret ved bordet, eller Sichuan-retter med ekte dovnende sterkhet.

Denne bølgen av internasjonale smaker har også endret stemningen i hele bydeler. Å gå gjennom San Gabriel eller rundt Plaza de los Luceros en helg føles som en liten reise til utlandet, med familier som nyter arepas-brunsjer eller en parrillada, og flere språk i luften.

Så hvis man noen gang blir lei av arroz a banda eller caldero — ikke at man burde, de er fantastiske og en del av lokal identitet — finnes det en hel verden av smaker rett her i Alicante.

Etter en lang kveld ute vet Alicante nøyaktig hvordan man avslutter tingene. Rundt Castaños og sentrum, hvor folkemengden samler seg fra ettermiddag til langt på natt, er en kebabbod vanligvis siste stopp.

Var kvelden rundt havnen eller Barrio, hvor festen varer til soloppgang, redder gammeldagse burgersteder med grillen alltid på dagen — ikke de store kjedene, men nabolagssteder rundt Labradores eller Raval Roig som serverer en enkel, trøstende burger.

Og så, den sanne klassikeren for å avslutte en Alicante-kveld: churros. Hvis festen varer til daggry, er det å finne en tidligåpnende churrería en tradisjon som er gitt videre gjennom generasjoner — varme, sukrede churros med sjokolade som den perfekte avslutningen.

Et tips: hvis man er i de travleste utelivsområdene, som Barrio eller Castaños, finner man flere steder åpne til sent. Sjekk sidegatene fra hovedgatene — det er der de skjulte skattene er.

En ting til fra erfaring: ikke bekymre deg hvis stedet ikke er glamorøst eller trendy — det er som regel ikke poenget klokken fire om natten.

Snakk om å spise i Alicante, og sentrum, spesielt rundt Mercado Central, kommer først til tankene. Det er liv her fra soloppgang over Postiguet, med boder fulle av farge og lukten av krydder, fersk fisk og lokale råvarer, og travle barer like i nærheten på gater som Calderón de la Barca eller Avenida Alfonso el Sabio.

Så har vi Barrio, den gamle bydelen under Santa Bárbara-slottet: smalere, mer labyrintiske gater, fargerike hus, og en mer bohemsk, litt opprørsk stemning. Mange besøkende ender opp her, spesielt nær Concatedral de San Nicolás eller Plaza de la Santísima Faz.

Dra mot havnen og Explanada, og det er en helt annen verden — åpen, lys, alt handler om utsikten. Å spise ved sjøen føles alltid spesielt, selv om prisene også har en tendens til å være litt høyere. Det finnes elegante steder for en spesiell middag, og mer avslappede for en rask matbit eller aperitiff.

Langs kysten er San Juan-stranden mer et sommermål, selv for lokale, full av strandbarer og terrasserestauranter så snart solen kommer fram.

Men Alicante er mye mer enn sine turistiske områder.

I mer boligprega bydeler, som La Florida eller Pla del Bon Repós, er dagens meny ofte svært konkurransedyktig priset — et godt, mettende måltid uten å tømme lommeboken.

Å velge en restaurant i Alicante ligner litt på fiske — man kan ha flaks eller ikke. Mitt råd til besøkende: ta et øyeblikk før man setter seg, gå en runde, les rommet. Et godt tegn er å se lokale inne, som snakker valenciansk eller med lokal aksent.

En annen ting verdt å elske: en håndskrevet tavle med dagens spesialiteter. Hvis et sted har dagens retter skrevet for hånd med kritt, er sjansen stor for at kokken hentet ferske råvarer på Mercado Central den morgenen i stedet for å kjøre en uendret meny hele året.

Og når det gjelder ris, som er det som setter denne byen på kartet, må man planlegge i forveien. En god Alicante-ris, med sin fiskekraft-base og perfekte korn, er ikke en fem-minutters jobb — den krever omhu og ferdighet. Å dukke opp og bestille ris uten forhåndsbestilling betyr ofte en forhastet rett, eller verre, en oppvarmet en som ikke lever opp til ryktet.

En advarende historie: for noen år siden, i Barrio-området, satte en gruppe turister seg på en terrasse med skyhøye priser og fikk ikke i nærheten av det de forventet.